Den egentlige prisen på en dvd

januar 21, 2010

Hei, og velkommen til alle som har funnet veien hit fra Manusforfatteren skrev…

I dag skal vi snakke om hva du egentlig betaler for dvden du trodde kostet 59,- på Platekompaniet. Du betaler nemlig mer! Men ikke fullt så mye som du kanskje skulle tro nå, etter jeg har gjort så stort poeng ut av det. Men du betaler mer.

Dette er saken:

Dvd-er er utrolig mye nettere enn de gamle videokassettene, og prisene blir bare lavere og lavere. CD-ene koster det samme som før, men ikke dvd-ene. Hvorfor? Fordi folk vil bli kvitt dem. Når SF Norge skroter 1000-vis av dvd-er på dynga, så gjør de ikke det fordi det er gøy. De gjør det fordi de ikke har plass, og plass er penger.

Jeg tenkte jeg skulle finne ut av hvor stor plass en dvd egentlig tar, og da mener jeg selvfølgelig et dvd-cover. For nøyaktighetens skyld målte jeg volumet av 10 cover og delte på 10. Jeg fikk da til svar at ett eneste dvd-cover opptar hele 0,000372 kvm!!! Det vil si at på en kubikkmeter får du bare plass til 2688 dvd-er i cover. Kanskje 2700, hvis du klemmer litt her og der, men det er absolutt max.

Gjennomsnitlig kvadratmeterpris i Oslo var i fjor 31.800,-. Nå er det kanskje mer, eller kanskje mindre, hvis du bor et annet sted. Normal takhøyde er for tiden 2,4 meter. Kan være litt mer om du bor i en gammel bygård, kan være litt mindre hvis du bor på loftet. Nå er visstnok gjennomsnitlig boligstørrelse i Norge 157 kvm, men det er lettere å regne hvis vi sier 100. Så da får vi at en bolig på 100 kvm koster rundt 3.180.000, og at den har et volum på rundt 240 kubikkmeter. Ja? Hvor er gamle mattelærerne når du trenger dem…

Hvilket forteller oss at hver av disse kubikkmetrene er verdt noe sånt som 13.250,-. Og når du tenker på at du bare får plass til 2700 dvd-er i cover (max!), så skjønner du vel hvor jeg vil hen? Hver gang du kjøper en dvd, så koster det deg fire kroner og 90 øre i tapt boligvolum. Nesten fem kroner!

Den dvd-en du trodde bare kostet 59,- på Platekompaniet koster deg i virkeligheten 63,90. Det var det ingen som fortalte deg!

I rest my case.

Advertisements

Hvor langt kan jeg gå

oktober 7, 2009

Eller hvor langt er for langt?

Noe av det som har vært min styrke som manusforfatter er at jeg har gått til uventede steder, fiksjonsmessig. Og de jeg har jobbet med tilhører de som setter pris på det: «Gå høyt ut,» sier de, «vi kam alltid ta det ned etterpå.» Nå har de ikke alltid klart det, og mye av det jeg har skrevet har forblitt uprodusert på grunn av at kostnadene ikke står i stil med forventet publikumspotensiale, like mye som på grunn av utilstrekkelig kvalitet, iallfall liker jeg å tro det.

Etter en del års arbeid under slike omstendigheter, kan jeg imidlertid ikke frigjøre meg helt fra tanken på at nevnte omstendigheter har gjort at jeg, bevisst eller ubevisst, har begynt å runde av kantene.

Tanken slo meg forleden, da jeg etter å ha opplevd avslag på en tv-serie gikk gjennom de tilbakemeldingene jeg har fått på ideen fra ulike hold, hvorav en var at jeg ikke tok den langt nok. Riktignok ble dette målbåret av en person i TV3, og de er kanskje kjent for å like det vel langt, men heller ikke tv3 er hva de engang var, det er tross alt en stund siden de viste Emotions.

Inntrykket av at det jeg brakte til torgs var noe småkjedelig og middelmådig ble bekreftet av at NRK på sin side synes det var en strålende idé. Ikke et vondt ord om NRK i seg selv, men Himmelblå var ikke akkurat det jeg siktet mot med akkurat dette prosjektet, forå si det sånn. Og det er heller ikke meningen å si noe vondt om Himmelblå heller, jeg trenger alle de vennene jeg kan få nå for tiden, kan det se ur som, men prosjektet jeg pitchet, det var… noe helt annet enn Himmelblå da, om jeg kan si det sånn.

Tiden går og etter et lite tiår som manusforfatter kan man ikke unngå å bli ganske god til det man driver med, det vil si håndverksmessig. Men kunsten er å klare å heve kvaliteten i tide til at når originaliteten tar et sabbatsår, så har man flere strenger å spille på.

Forhåpentligvis er det der jeg er nå. Tiden vil gi svaret på dt, men foreløpig ser det lovende ut. Jeg har involvert meg i et filmprosjekt som tar utgangspunkt i virkelige hendelser (ja, det er jo krigen det, vet du), og dersom jeg klarer å gjøre dette slik det skal gjøres, så kommer resultatet til å bli helt fantastisk bra.

Jeg ville også dele dette som et tips til alle de som holder det gående ved hjelp av det som kalles rått talent og originalitet. Sånt varer ikke alltid evig, og før eller siden må en lære seg noen nye triks om en vil bli værende i den businessen man er i.

Du er herved advart.

Ny blog

oktober 1, 2009

Så, en ny blogg. Ny start. Nye tider.

«Manusforfatteren skrev…» ble til «Manusforfatteren skled ut», the story of my life. Litt om alt for mye forskjellig. En public kladdebok, kan man si. Ingenting verdt å plage slekt og venner med, i alle fall.

Andre ting har skjedd: jeg har fått min etterlengtede iPhone og mac’en har konka. Sjalusi? Ikke vet jeg, men nå har den (mac’en) stått urørt i snart en uke, og jeg er like blid. Bank i bordet.

Grunnen til ny blogg, heller enn å banke liv i den gamle er tofoldig: for det første er det mye enklere å blogge på wordpress enn på blogspot fra mobilen, og for det andre hadde jeg det altfor travelt til å vente på at jeg skal få fiksa mac’en – jeg hadde nemlig akkurat sett Mannequin på TV2 Filmkanalen. Dette verket fra 1987 formelig skrek etter en bloggpost. Hvorfor, og hva slags post kan jeg ikke lenger huske. Den jeg kan huske er at den hadde dette merkelige som enkelte filmer (spesielt de fra 1985-89) har, nemlig at etter de første 10 minuttene kan man ikke begripe hvorfor noen skulle gidde å verken lage eller å se denne filmen, men så klarer man likevel ikke slå av. Kim Cattrall var i hvert fall fin.

So, what’s up with the blog title?
Nye tider gir nye tanker, og liksom litt for å minne meg selv på at 00-tallet nærmer seg slutten, så ble det her slått et slag for 10-tallet. Men som det allerede bør være gjort klinkende klart, jeg er ikke fremmed for ta opp en film fra hvilket som helst annet tiår heller. Om ikke annet så for å presisere at Kim Cattrall var fin i Mannequin. Som hun også var i Politiskolen. For ikke snakke om Big Trouble in Little China!

Hvilken igjen bringer meg over på siste tema for denne posten, og ellers en av mine fanesaker: de lager ikke filmtitler som de engang gjorde, og ikke plakater heller for den del.